Sigurd Jonsson

  Notater:

Sigurd Jonsson var Norges fremste adelsmann i første halvdel av 1400-tallet. Han var drottsete/riksforstander flere ganger, og som direkte etterkommer etter den gamle norske kongeslekten ble han nevnt som en mulig norsk konge etter kong Christoffers død 1448. Sigurd var lojal overfor kongehuset og unionen med Danmark. Han var en tidstypisk nordisk aristokrat ved å være knyttet til nabolandene gjennom opphav og ekteskap.

Sigurds far var trolig fra Östergötland og kom til Norge gjennom tjeneste for Håkon 6. Her ble han ridder og riksråd, og han ble gift med en datter av Sigurd Havtoresson av den grunnrike Sørumsætten. Deres yngste sønn Sigurd hadde tre eldre søsken - Magnus (død før 1409) og Katarina og Ingebjørg, som ble gift med henholdsvis Alv Haraldsson og Olav Håkonsson, begge riddere og riksråder. Selv ektet Sigurd datteren til grev Hans av Neugarten og Eberstein, som var i kong Erik av Pommerns tjeneste og visstnok en slektning av kongen.

Sigurd er nevnt første gang i farens testament 1400. I 1420-årene var han engasjert i arvesaker, særlig om retten til Giske gård og gods. 1434 var han som riksråd med på å besegle lensbrevet til Vilhelm Sinclair som greve av Orknøyene i København, og han deltok i riksrådets oppfordring til det svenske rådet om å trekke tilbake oppsigelsesbrevet av kong Erik. Året etter var han blant voldgiftsdommerne som forhandlet frem forlik mellom kongen og svenskene i Stockholm.

Sigurd Jonsson var med på å inngå våpenhvile med opprørslederen Amund Sigurdsson og hans menn 1436. Under den fortsatte unionskrisen ble Sigurd utnevnt til drottsete (riksforstander) av kong Erik på Gotland 1439. Presset fra nabolandene, kombinert med forsyningsproblemer og kongens passivitet overfor Norge og hans nederlag overfor Danmark og Sverige, tvang Sigurd og riksrådet til å oppsi sin lojalitet til kongen 1440, og Sigurd var deretter med på å "motta" Christoffer av Bayern som "Norges rette konge" i Lödöse 1442, i tråd med arveriketradisjonen. Sigurd trådte samtidig tilbake som drottsete, men var blant flere norske stormenn som ble slått til riddere.

Som høvedsmann på Akershus, senest fra 1440, håndhevet Sigurd Jonsson riksrådets politikk for å svekke hanseatenes rolle i norsk økonomi. Sigurd uttalte at han ville med all sin makt og med alle sine folk arbeide for at de tyske kjøpmennene skulle ut av Norge, "om han så måtte drikke vann resten av livet", underforstått at politikken skulle gjennomføres selv om det gode tyske ølet kunne forsvinne med hanseatene. Med tapet av kongens støtte måtte imidlertid rådet, inkludert Sigurd, være med å stadfeste hanseatenes privilegier i Norge 1445 og gi Rostock nye privilegier i Tønsberg, Oslo og Viken 1447. Sigurd mistet dessuten Akershus til Hartvig Krummedike 1445 og fikk i stedet Skienssysla, der han er belagt 1448.

Sigurd Jonsson ble på nytt landets fungerende leder, med tittelen "riksforstander", da kong Christoffer døde 1448. Sigurd ble også nevnt som en mulig tronkandidat, men i den påfølgende tronstriden støttet han Christian av Oldenburg som norsk konge, kanskje fordi han anså Christian som nærmest tronen etter konstitusjonell sedvane. Etter valget av Christian til konge i Marstrand juli 1449 skiftet Sigurd tittel til "rikets høvedsmann i kongens fravær", en tittel han trolig beholdt livet ut. Sigurd var med under kroningen av Christian i Trondheim og inngåelsen av den norsk-danske unionstraktaten i Bergen august 1450.

Senest oktober 1450 var Sigurd forlent med Tunsberghus, som han trolig beholdt til sin død. Det samme gjaldt Solør. Med grunnlag i panterettigheter som hans hustru hadde arvet etter sin far, fikk han dessuten kontroll over tre sogn i Selebo herred ved Gripsholm slott i Mälarområdet. Han eide også gods i Västergötland.

I Norge eide Sigurd Sørum (Sudrheim) med gods på Romerike og i Hallingdal, fiskerett i Mangen i Aurskog, Giske med gods i Romsdal og på Sunnmøre, Dønnes med gods på Helgeland, gods i Surnadal og andre steder på Nordmøre (Edøy len), i Åkrafjorden i Sunnhordland, i Nordfjord og i Sogn, samt på Færøyene og Shetland, videre en gård ved "Næsit", trolig Brunlanes, eventuelt Lindesnes, og flere gårder i Senja len. Han hadde Mefjorden på Senja med "Treelen" og Senjahopen, rett på landskyld og landvarde fra Vega på Helgeland, landvarde fra Gryllefjorden, Torsken og Øyfjorden på Senja og spek og landvarde fra Sørøya, som han eide, i Finnmark. I tillegg kom bygården Skinnheimen i Oslo og Dreggen med tomt i Bergen. Han gav Gudderud på Toten til kommunbordet ved Mariakirken i Oslo.

Sigurd Jonsson døde en gang mellom 1452 og 1454. Hans eneste sønn, junker Hans Sigurdsson, arvet de store godsene. Han var trolovet med Ingeborg Ågesdatter av den mektige Thottslekten, men døde ugift 1466, og etter et komplisert arveskifte som varte frem til 1490, ble godsene delt mellom barna til tre av hans kusiner (om arveoppgjøret etter junker Hans, se Gørvel Fadersdatter og Ingerd Erlendsdotter).