Erling Vidkunsson ¹¹⁴¹

  Notater:

Erling Vidkunnsson var sin samtids mest ættstore og godsrike mann i Norge. I årene 1323-31 ledet han det norske riksstyret med kongelig myndighet og tittel som drottsete.

Gjennom farfaren Erling Vidkunnsson i Bjarkøy kunne Erling føre sin ætt tilbake til arnmødlingene. Etter farbroren Bjarne Erlingsson arvet Erling det meste av det omfattende Bjarkøy-Giske-godset. Kildene er uklare på hvem Bjarne Erlingsson testamenterte Setegården Giske til. Det kan ha vært hans sønnedatter Kristine, eller til sønnekonen Kristine Toresdatter (som også var søster av Erlings hustru), slik at Erling først overtok Giske etter hennes død, trolig omkring 1340.

Erlings mor var av Ståreimsætten fra Nordfjord, i slekt med kongehuset og de østnorske Tornberg-mennene (Erling Alvsson og Alv Erlingsson). Etter henne var Erling odelsmann til Ståreim med tilliggende gods og trolig også noe av Tornberg-ættens tidligere jord. Gjennom sin hustru fikk han tilgang til hennes arvelodd i farens jord på Østlandet og Orknøyene, senere også arven etter søsteren Kristine og brorsønnen Stig Håkonsson. I tillegg skaffet Erling seg ny jord gjennom kjøp og andre transaksjoner. Samlet er det anslått at jordeiendommene hans utgjorde minst 7 prosent av alt adelsgods i Norge. Det gjorde ham til landets uten sammenligning største private godseier.

Erlings foreldre fikk pavelig dispensasjon til å inngå ekteskap 1291, så Erling ble trolig født i løpet av de nærmeste to årene. 1316 var han blitt ridder, men det ser ikke ut til at han gjorde seg særlig gjeldende politisk i Håkon 5s regjeringstid. Etter kongens død 1319 rangerte han langt fremme blant de 30 lendmennene og ridderne som samme år inngikk Oslo-avtalen om kongefellesskap med Sverige.

Det store spranget i Erlings politiske karriere kom 1323, da biskoper og håndgangne menn på "alminnelig hirdstevne" i Oslo valgte ham til "formann" for riksråd og riksstyring med kongelig myndighet. Hensikten var å bøte på det angivelige vanstyret etter Håkon 5s død ved å trenge kongens datter, hertuginne Ingebjørg, til side i regjeringen for hennes mindreårige sønn, kong Magnus Eriksson. Det svenske riksrådet hadde året i forveien nøytralisert hertuginnen og hennes krets, og det var også etter svensk mønster Erling tok tittelen drottsete, som i Norge tidligere hadde vært et hirdembete (kjøgemester) uten klare administrative oppgaver, men heretter kom til å betegne en riksforstander i kongens sted.

Etter dette ledet Erling den norske riksstyringen til Magnus Eriksson overtok som myndig konge 1331 eller 1332. Han drev åpenbart ikke noe enmannsstyre, men omgav seg med en liten fast tjenestemannskrets av rådgivere, ved viktigere anledninger supplert av mer omfattende samlinger av riksrådets geistlige og verdslige medlemmer. Regjeringsarbeidet førte ham rundt i riket, særlig til Oslo og andre østnorske sentre, men han holdt mest til i det gamle rikssenteret i Bergen, der det oppstod flere konflikter han måtte ta stilling til.

De forsøk som er gjort på å belyse Erlings personlighet, er uten solid forankring i bevarte kilder. Alt tyder likevel på at han var en virksom politiker og administrator, og det ser ut til at han ledet den norske regjeringen med stø og heldig hånd.

Utenrikspolitisk ble det tidligere spente forholdet til Danmark stabilisert i Erlings drottsetetid. Personalunionen med Sverige og den svenske ekspansjonen i Finskebukta satte Norge i et spent forhold til fyrstedømmet Novgorod og førte til et russisk innfall i Nord-Norge 1323, der drottsetens gård på Bjarkøy ble brent. Erling søkte nå økonomisk hjelp fra kirken til forsvaret av Hålogaland mot finner, russere og kareler, men møtte liten velvilje fra det norske episkopatet, og innledet i stedet forhandlinger som endte i en gunstig fredsslutning med Novgorod 1326. Hans henvendelse til paven om støtte resulterte i at han til forsvar mot de "vantro" russerne og karelene fikk disponere halvparten av den seksårstienden som var pålagt den norske geistligheten til korstog mot tyrkerne. Dette bidrog nok til å sanere de norske finansene og spare befolkningen for ekstraskattlegging.

Også i innenrikspolitikken satte Erling spor etter seg. I kongens navn grep han regulerende inn i handelsforholdene på Island og mot slutten av sitt virke som riksforstander også i tyskernes forhold til bysamfunnet i Bergen. Gjennom et omfattende privilegium ble de tyske skomakerne i byen 1330 belønnet med næringsmonopol og rett til intern jurisdiksjon, men samtidig trukket inn under norsk lov og kongedømmets kontroll med særlig militær tjenesteplikt. Hanseatenes vintersitting, mellom- og detajlhandel i Bergen ble 1331 sterkt begrenset i tråd med den nasjonale handelspolitikken fra Håkon 5s dager. Også i overvåkingen av lov og rett i landet førte Erling og riksrådet videre tradisjonen fra Håkons regjeringstid.

Mot kirkelige fremstøt for forbedrede rettigheter gjorde Erling og de verdslige rådsmedlemmene fast front. I en kongelig forordning 1327 ble den gamle kristenretten fra før Magnus Lagabøtes og erkebiskop Jon Raudes dager innskjerpet som grunnlag for den kirkelige rettshåndhevingen; det innebar at rettsgrunnlaget for senere kirkelige nyvinninger ble underkjent, blant annet det nye tienderegulativet kirken hadde fått godkjent 1277. I Bergen gikk håndgangne gårdeiere og andre husbønder sammen om å nekte å betale tiende av leieinntektene av gårdene sine. Dette førte 1328 til en kvass strid med den stridbare og retthaverske biskop Audfinn Sigurdsson, der drottseten og hans nærmeste rådgivere stilte seg på husbøndenes side.

Et brev fra biskop Audfinn utmaler også en angivelig motsetning mellom drottseten og kansleren Pål Bårdsson, som siden P. A. Munchs dager gjerne er blitt oppfattet som en mann kirkelederne 1327 fikk presset inn i riksstyringen som motvekt mot Erling Vidkunnsson. Denne oppfatningen er i senere år blitt bestridt til fordel for et gjennomgående godt samarbeid mellom drottsete og kansler, og det antatt generelle motsetningsforholdet til kirken er blitt dempet ned. Også den alvorlige motsetningen Munch mente gjorde seg gjeldende mellom Erling og ridderen og riksråden Ivar Ogmundsson av Hestbøætten fra Ryfylke, er tonet sterkt ned, slik at de indrepolitiske forholdene i Erlings drottsetetid tegner seg roligere enn tidligere antatt (ifølge historikeren Grethe Authén Blom). Kildematerialet er likevel for spinkelt og fragmentarisk til å bære sikre slutninger om disse forholdene.

Erlings siste kjente handling som drottsete var utstedelsen av den kongelige forordningen om handelsforholdene i Bergen august 1331. En gang mellom dette og Magnus Erikssons første selvstendige opptreden som norsk konge april 1332 må han ha gått av som riksforstander. Under 1333 forteller islandske annaler at Erling sammen med Havtoressønnene Sigurd og Jon holdt Tønsberghus mot kong Magnus, men at de siden gikk i kongens vold, fikk grid og beholdt retten til sine eiendommer. Bakgrunnen for dette opprøret er gåtefull og omdiskutert, men det må på en eller annen måte ha vært en reaksjon mot den politikken Magnus slo inn på som myndig konge, og det ligger nær å se det i sammenheng med det forbudet kongen desember 1332 satte mot at andre enn lendmenn og høvdinger skulle kunne holde edsvorne sveiner. Det er også tenkelig at Erling var blitt skuffet i sine forventninger om en større kongelig forlening etter Magnus' maktovertakelse. Uansett ser det ut til at han senere unngikk å komme i motsetning til kongen, mens Havtoressønnene på ny var i konflikt med ham 1337-39.

Etter opprøret 1333 ser det ut til at Erling trakk seg tilbake til Vestlandet, der han en tid antakelig residerte på Ståreim, som han 1324 hadde innløst som odelsmann. Når han stundom også blir omtalt som Erling "i Bjarkøy", tyder det på at han førte personlig tilsyn med eiendommene sine nord i landet. Fra tidlig i 1340-årene ser det likevel ut til at han hadde sitt hovedsete på Giske. Her satt han som syslemann over Sunnmøre (senest fra 1347) og gjorde i den forbindelse bruk av sin bygård Bjarnegard (bygd av farbroren?) i småkaupangen på Veøy i Romsdal. Som mottaker av store vareinntekter fra sin jordeiendommer, ikke minst produkter av fiske og sjøfangst, må han ha vært involvert i den økonomiske virksomheten både på Veøy og i Bergen. Han hadde et skip i fart på Island og søkte 1340 å få bygd et annet ved bispestolens anlegg på Holmen i Bergen, samtidig som han interesserte seg for utleien av et av biskopens egne skip. Stadige jordegodsforretninger gav ham også mye å bestille.

Fortsatt var Erling det høyest rangerende verdslige medlem av det norske riksrådet. 1337-41 gir brevene fra biskop Håkon Erlingsson i Bergen et levende bilde av et vestnorsk nettverk av riksråder og kongelige tjenestemenn som stod i løpende skriftlig kontakt med hverandre og på den måten spredte viktige politiske informasjoner. I denne kretsen var Erling en ankermann. Fra Ståreim og Giske fulgte han godt med og trakk etter beste evne i trådene gjennom brev og bud. Private forretninger, syslemannsplikter, rådssammenkomster og kongelige oppdrag brakte ham rett som det var til Bergen, og særlige viktige saker krevde også hans nærvær i riksrådsforhandlinger øst i landet og i de svenske grenseområdene, som under det østnorske adelsopprøret 1337-39, ved hyllingen av Håkon 6 Magnusson som farens etterfølger på den norske tronen 1343, ved utstedelsen av kong Magnus' og dronning Blancas testament 1347 og ved sakførselen mellom kongen og allmuen på Hedmark og Romerike om betaling av vissøre 1348. Fra 1340-årene ser det likevel ut til at han overlot til sønnen Bjarne å spille en mer aktiv rolle i den sentrale rådskretsen.

Ved siden av Bjarne hadde Erling flere døtre. Tre av dem ble i 1340-årene gift med fremstående norske stormenn: Ingebjørg med Sigurd Havtoresson, Gyrid med Eiliv Eilivsson av Naustdalsætten, Gertrud med Otte Rømer. Sannsynligvis hadde han også en fjerde datter, Sigrid (død 1356), som det ikke foreligger nærmere opplysninger om. Etter Svartedauden 1349-50 red Erling på pilegrimsferd til Roma med to sveiner. På hjemveien ble han fengslet i England, men ble utløst av den nyutnevnte erkebiskop Olav, slik at de to vendte hjem i følge 1351. Som takk skjenket Erling erkestolen Tjøtta og Tilrem i Brønnøy.

Erling Vidkunnsson opptrådte siste kjente gang som riksråd da han på Båhus 1353 var garantist og medbesegler ved kongens omskifting av dronning Blancas morgengavelen. Samme år døde trolig sønnen Bjarne, for det var etter hans bønn på dødsleiet at Erling januar 1354 skjenket Giske til datteren Ingebjørg. Under 1355 melder en islandsk annal at Erling selv gikk bort etter et liv som hadde ført ham til uvanlig rikdom og en høyere offentlig posisjon en noen annen norsk adelsmann i samtiden.

Erling blev gift med Elin Toresdatter, datter af Tore Håkonsson og Ingebjørg Erlingsdatter.